Du, meg og niqab.

Vi fikk utdelt en stripete liten bok, kalt "rein tekst", og jeg tenkte at denne boka kommer til å inneholde rein dritt. Vi ble bedt om å slå opp på side 48 og jeg smugleste litt i innholdsfortegnelsen før jeg med misnøye slo opp på siden. Boken bestod av utdrag fra de 16 beste bøkene som har kommet ut dette året, og side 48 var prydet med et stort bilde av en kvinne som hadde dekket seg til med et plagg slik at man bare fikk se øynene hennes. Deretter ser jeg ned på den hvite teksten som er plassert lenger ned på bildet, tydelig i kontrast med fargen plagget hennes hadde. Jeg lurte på om det var slik fordi bildet var i svart hvit, og at hun kanskje hadde på seg en fargerik drakt. Men jeg fikk ikke noe svar fra kvinnen som stirret på meg, annet enn at hun er 20 år og har gått på sandvika VGS, og ikke minst at hun har hatt gleden av å få ha samme norsklærer som meg. 

Jeg så på læreren min som smilte og så på oss, jeg tenkte at hun forventet en reaksjon. Min reaksjon ble å gjette på om jeg hadde gjenkjent henne noe sted dersom jeg hadde møtt henne tidligere, og jeg konkluderte med at jeg mest sannsynlig ikke hadde gjort det. Så hvorfor gjør læreren min det? Muligens fordi hun kjenner til boka, navnet, eller vet at hun har kommet ut med en antologi kalt "Utilslørt" sammen med 19 andre norsk-muslimske kvinners råtekster. Eller var det fordi hun gjenkjente øynene hun mest sannsynlig hadde sett en del til i løpet av kvinnens år i hennes klasse? Etter å ha stilt meg selv disse spørsmålene, så jeg at Aisha hadde startet teksten med å stille sine egne spørsmål og jeg tenkte at jeg burde ha startet å lese før jeg plaget hjernen min med mine egne. Ironisk nok handlet spørsmålene hennes om mine egne trangsynte spørsmål, og jeg følte meg rimelig teit da jeg så tilbake på bildet og møtte de stirrende øynene hennes på nytt. 

Bilde: google

Tør du se meg? Kan du se meg? Vil du se meg? Jeg kjente at jeg var glad det var et bilde, slik at jeg ikke var tvunget til å måtte svare med en gang. Tør jeg egentlig se deg? Jeg så for meg at mamma hadde synes jeg var pysete hvis jeg ikke hadde svart det jeg mente, så jeg bestemte meg for å prøve å svare så ærlig som mulig i stedet for å ta hensyn. Men så kom jeg på at alle spørsmålene på en måte handler nettopp om det å ta hensyn. Grunnen til at det var mamma som dukket opp i hodet mitt, er fordi hun er den mest tolerante personen jeg har møtt i hele mitt liv. For meg er hun et ikon på likeverd og respekt, og hun har gjennom hele min oppvekst prøvd å få meg og broren min til å ta etter verdiene jeg nå har lært å verdsette. Svaret mitt ble likevel litt pysete.. Ja, jeg tør se deg! Likevel er det ikke alltid jeg gjør det, for jeg vil ikke at du skal se at jeg ser på deg. Jeg vil ikke at du skal føle deg annerledes og iakttatt, og da passer det kanskje ikke helt at jeg stirrer.

Vi fikk senere også besøk av Aisha, da hun holdt et foredrag foran media-klassen og min egen klasse. Jeg måtte dessverre ta igjen en prøve jeg hadde gått glipp av, og fikk derfor kun sett det siste kvarteret av foredraget. Da jeg kom inn merket jeg at stemningen var litt spent og at flere av elevene stilte spørsmål som ga meg et inntrykk av at de allerede hadde sitt eget svar ventende på lur. Mye av det Aisha valgte å ta opp handlet om hvordan hun ønsket å bli mottatt i det Norske samfunnet, som hun satte så høyt. Hun hadde ikke alltid brukt niqab, men fant ut i ungdomsårene at dette var noe som hun følte var riktig, ikke påtvunget slik mange muslimske kvinner opplever sin hverdag i niqab. Jeg merket et snev av ironi spre seg i tankene mine da jeg tenkte tilbake på alle samtalene jeg har hatt med noen av de muslimske jentene i klassen min som har sluttet med å bruke hijab nettopp fordi de ikke ønsket å dekke seg til. Automatisk fikk jeg en følelse av at Aisha motarbeidet det klassevenninnene mine hadde tatt mot til seg å gjøre, og skammet meg litt over hvor trangsynt jeg gjorde meg opp meninger. Det er en vanvittig stor forskjell på det å bruke niqab frivillig og påtvunget! Personlig er jeg imot alt som har med tvang å gjøre, uansett om det er snakk om religion eller klesplagg. Men det jeg forstod nå var at jeg sammenliknet tvangen med selve klesplagget, noe som ikke var tilfellet denne gangen. Etter det jeg fikk med meg, var grunnen til at Aisha brukte niqab nettopp det at hun ønsket å bli dømt ut i fra personligheten hennes og ikke hvordan hun ser ut. Hun vil bli verdsatt for hennes egenskaper, ånd og egenhet og ikke for hvordan hun kler seg eller hva folk mener om utseendet hennes. Dette er noe jeg kan forstå. Dette er noe jeg er enig i. Men jeg tror det høres veldig bra ut i teorien og fungerer dårligere i praksis. Jeg nekter å tro at Norge vil møte en kvinne som bærer niqab, med åpenhet og toleranse. Tvert imot. Etter det jeg har erfart ønsker de aller fleste ikke å ta kontakt med en person som dekker til ansiktet sitt, uavhengig om det er en finlandshette eller et religiøst plagg. Det føles utrygt og kommunikasjonsformen vil bli annerledes ettersom at en ikke kan se ansiktsuttrykk og kroppsspråk like tydelig som en er vandt med.  

Om det er den norske befolkningen det er noe galt med, kan godt være, men jeg forstår skepsisen til det og ikke kunne se personen du snakker med. Det er tross alt ikke noe vi anser som vanlig her i Norge.