Ikke akkurat noen gresk gud.

De siste ukene har vi holdt på med et bokprosjekt, hvor vi skulle finne barn- og/eller ungdomslitteratur, lese den i løpet av noen uker og deretter ha en muntlig fremføring. Ettersom at dette var en tverrfaglig oppgave mellom norsken og yrkesutøvelse, var det mer enn en oppsummering av boken vi måtte ta stilling til. Her skulle jeg også vise hvordan litteratur kan brukes i arbeid med barn og unge og knytte temaet i boken til aldersgruppen jeg har valgt.

Boken jeg valgte å lese heter “Ikke akkurat noen gresk gud” og er skrevet av Katarina Kieri. Den ble gitt ut i 2003 og handler om niendeklassingen, Laura, som forelsker seg i den nye læreren sin, Anders. Det er ikke det at han er så kjekk og flott som gjør at hun ikke greier å holde sommerfuglene som sprer seg i magen hennes, i sjakk. Han er ikke bemerkelsesverdig pen og han gir henne heller ikke mer oppmerksomhet en hun forventer. Det er måten han kommer inn i rommet på, måten han ser seg rundt på og liksom tilfeldig bare ser fantastisk bekvem ut.

Bestevenninnen til Laura heter Lena. Hun er veldig ordentlig og flink, har aldri hatt noe særlig fokus på gutter og er opptatt av at alt skal stemme dersom hun skulle komme til å forelske seg i noen. Riktig hår, riktig smil, riktig alder, riktig klær og ikke minst riktig interesser.  Så når Lena finner ut av Lauras forelskelse, resulterer det i at hun blir sint og ikke ønsker å bli kontaktet av henne lenger. I fortvilelse famler Laura rundt i søken etter å finne et annet sted å passe inn, og hun finner trøst i alle episodene hvor Anders av en eller annen grunn er i nærheten. Katarina Kieri beskriver kjærligheten og forelskelsen Laura føler, som en katt som stadig smyger seg innpå henne. Den maler og stryker seg mot beina hennes og det bankende hjertet kommer stadig tilbake.

Alle guttene i klassen er umodne og bryr seg bare om ting som ikke er viktig. De liker ikke bøker, ikke forstår de seg på kunst og de tør ikke stå for hva de mener. Etter hvert som Laura blir nødt til å finne seg andre venner og kommer inn i “bok-miljøet” etter å ha skrevet en artikkel som blir trykket i avisen, oppdager hun en gutt i klassen som hun ikke har lagt merke til før. De blir gode venner og hun finner ut at hun kanskje har forhåndsdømt stakkarene som så fint rommer klasserommet med bråk og latter.

Boken tar for seg temaet kjærlighet, men også hvordan det er å være tenåring. Laura er 15 år og er midt i pubertetsstormen som alle må gjennom, noen med større skrammer en andre. Ønsket om å passe inn og finne sin egen identitet preger både familieforholdene og vennskapet til venninnene, og de får kjenne på hvordan det er å stå på egne ben. Alle forventningene fra skolen og hjemmet resulterer i en rolleforvirring som får jentene til å miste grepet på alle verdiene de tidligere hadde kjent seg igjen i, og tvinger dem til å gå inn i seg selv for å finne ut hva de egentlig står for.

Forbudt kjærlighet er også et sentralt tema. Hvordan Laura skammer seg over å trosse hva samfunnet ser på som akseptabelt og hvordan Lena avviser henne gang på gang. Hva slags normer og regler som gjelder i et vennskap, toleranse for individuelle forskjeller og hvordan hemmeligheten blir for stor og truer jentenes forhold, er absolutt viktige temaer som tydelig preger boken.

Med tanke på hvordan Laura stadig oppsøker Lenas familie og hvordan hun kritiserer sin egen “sjel-løse” familie, forstår en tidlig at hun mangler et forbilde å se opp til. Jeg tror hun mistolker den følelsen hun får når hun tenker på Anders, at det egentlig er beundring og ikke forelskelse hun er offer for. Med utgangspunkt i Freuds utviklingspsykologi kan ofte hendelser som skjer deg tidlig i livet, prege og skape en konflikt senere, til tross for at du kan ha glemt eller fortrengt hendelsen. Derfor ser jeg det ikke usannsynlig at Lauras barndom uten en rollemodell førte til at hun senere beundret læreren sin og lengtet etter han både i og utenfor drømmene sine. Forskjellen på denne boken og mange andre bøker med samme tema er at det er et litt tabubelagt preg på det. Forholdet mellom en ungdomsskole-elev og læreren hennes skal være formelt og en får kjent litt på fortvilelsen hun føler ovenfor alle konfliktene som omringer henne.

Boken er lettlest og en får et innblikk i Lauras følelser og tanker når hun stadig er i konflikt med seg selv. Hun nærmest diskuterer og befaler seg selv til å gjøre ting, og dette gjør at det er lett for leseren å sette seg inn i boka.

Aktiviteten:

Jeg har valgt aldersgruppen 15 år og målet for aktiviteten skal være at elevene skal kunne gjøre greie for begrepet “kjærlighet” og reflektere over ulike problemstillinger og temaet innenfor samme område. Grunnen til at jeg valgte niendeklasse er fordi de mest sannsynlig har skaffet seg erfaringer i forhold til temaet, og det vil bli lettere å gjennomføre aktiviteten ettersom at elevene har noe å kjenne seg igjen i. Aktiviteten går ut på at klassen sammen skal diskutere problemstillingene og for at de skal komme i gang har jeg valgt ut noen spørsmål. Ettersom at elevene vil komme med innspill og kanskje sine egne spørsmål vil jeg selvfølgelig måtte komme med flere problemstillinger, men har ikke valgt å ta med de i planen ettersom at det kommer an på hva elevene bidrar med.

Hovedspørsmålene:

Hva er kjærlighet?

Hva er forbudt kjærlighet?

Hva slags konflikter kan oppstå ved forbudt kjærlighet?

Hva er forskjellen på kjæreste og vennskap?

Hva er forskjell på beundring og forelskelse?

Er kjærlighet forskjellig i ulike samfunn?

Etter klassen har drøftet og reflektert litt, kommer jeg til å sette frem malesaker og dele ut et stort ark til alle. Så vil jeg be dem om å male deres tolkning av begrepet “kjærlighet”. Grunnen til at jeg velger å be dem male etter de har diskutert, er at de høyst sannsynlig vil sitte igjen med mange følelser og tanker som ikke alltid kan være lett å beskrive med ord. På denne måten får de også dokumentert arbeidet de har gjort samtidig som det utfordrer kreativiteten og fantasien deres.

           av en eller annen merkelig grunn blir planen veldig utydelig, dette skal fikses på veldig snart.

Du, meg og niqab.

Vi fikk utdelt en stripete liten bok, kalt "rein tekst", og jeg tenkte at denne boka kommer til å inneholde rein dritt. Vi ble bedt om å slå opp på side 48 og jeg smugleste litt i innholdsfortegnelsen før jeg med misnøye slo opp på siden. Boken bestod av utdrag fra de 16 beste bøkene som har kommet ut dette året, og side 48 var prydet med et stort bilde av en kvinne som hadde dekket seg til med et plagg slik at man bare fikk se øynene hennes. Deretter ser jeg ned på den hvite teksten som er plassert lenger ned på bildet, tydelig i kontrast med fargen plagget hennes hadde. Jeg lurte på om det var slik fordi bildet var i svart hvit, og at hun kanskje hadde på seg en fargerik drakt. Men jeg fikk ikke noe svar fra kvinnen som stirret på meg, annet enn at hun er 20 år og har gått på sandvika VGS, og ikke minst at hun har hatt gleden av å få ha samme norsklærer som meg. 

Jeg så på læreren min som smilte og så på oss, jeg tenkte at hun forventet en reaksjon. Min reaksjon ble å gjette på om jeg hadde gjenkjent henne noe sted dersom jeg hadde møtt henne tidligere, og jeg konkluderte med at jeg mest sannsynlig ikke hadde gjort det. Så hvorfor gjør læreren min det? Muligens fordi hun kjenner til boka, navnet, eller vet at hun har kommet ut med en antologi kalt "Utilslørt" sammen med 19 andre norsk-muslimske kvinners råtekster. Eller var det fordi hun gjenkjente øynene hun mest sannsynlig hadde sett en del til i løpet av kvinnens år i hennes klasse? Etter å ha stilt meg selv disse spørsmålene, så jeg at Aisha hadde startet teksten med å stille sine egne spørsmål og jeg tenkte at jeg burde ha startet å lese før jeg plaget hjernen min med mine egne. Ironisk nok handlet spørsmålene hennes om mine egne trangsynte spørsmål, og jeg følte meg rimelig teit da jeg så tilbake på bildet og møtte de stirrende øynene hennes på nytt. 

Bilde: google

Tør du se meg? Kan du se meg? Vil du se meg? Jeg kjente at jeg var glad det var et bilde, slik at jeg ikke var tvunget til å måtte svare med en gang. Tør jeg egentlig se deg? Jeg så for meg at mamma hadde synes jeg var pysete hvis jeg ikke hadde svart det jeg mente, så jeg bestemte meg for å prøve å svare så ærlig som mulig i stedet for å ta hensyn. Men så kom jeg på at alle spørsmålene på en måte handler nettopp om det å ta hensyn. Grunnen til at det var mamma som dukket opp i hodet mitt, er fordi hun er den mest tolerante personen jeg har møtt i hele mitt liv. For meg er hun et ikon på likeverd og respekt, og hun har gjennom hele min oppvekst prøvd å få meg og broren min til å ta etter verdiene jeg nå har lært å verdsette. Svaret mitt ble likevel litt pysete.. Ja, jeg tør se deg! Likevel er det ikke alltid jeg gjør det, for jeg vil ikke at du skal se at jeg ser på deg. Jeg vil ikke at du skal føle deg annerledes og iakttatt, og da passer det kanskje ikke helt at jeg stirrer.

Vi fikk senere også besøk av Aisha, da hun holdt et foredrag foran media-klassen og min egen klasse. Jeg måtte dessverre ta igjen en prøve jeg hadde gått glipp av, og fikk derfor kun sett det siste kvarteret av foredraget. Da jeg kom inn merket jeg at stemningen var litt spent og at flere av elevene stilte spørsmål som ga meg et inntrykk av at de allerede hadde sitt eget svar ventende på lur. Mye av det Aisha valgte å ta opp handlet om hvordan hun ønsket å bli mottatt i det Norske samfunnet, som hun satte så høyt. Hun hadde ikke alltid brukt niqab, men fant ut i ungdomsårene at dette var noe som hun følte var riktig, ikke påtvunget slik mange muslimske kvinner opplever sin hverdag i niqab. Jeg merket et snev av ironi spre seg i tankene mine da jeg tenkte tilbake på alle samtalene jeg har hatt med noen av de muslimske jentene i klassen min som har sluttet med å bruke hijab nettopp fordi de ikke ønsket å dekke seg til. Automatisk fikk jeg en følelse av at Aisha motarbeidet det klassevenninnene mine hadde tatt mot til seg å gjøre, og skammet meg litt over hvor trangsynt jeg gjorde meg opp meninger. Det er en vanvittig stor forskjell på det å bruke niqab frivillig og påtvunget! Personlig er jeg imot alt som har med tvang å gjøre, uansett om det er snakk om religion eller klesplagg. Men det jeg forstod nå var at jeg sammenliknet tvangen med selve klesplagget, noe som ikke var tilfellet denne gangen. Etter det jeg fikk med meg, var grunnen til at Aisha brukte niqab nettopp det at hun ønsket å bli dømt ut i fra personligheten hennes og ikke hvordan hun ser ut. Hun vil bli verdsatt for hennes egenskaper, ånd og egenhet og ikke for hvordan hun kler seg eller hva folk mener om utseendet hennes. Dette er noe jeg kan forstå. Dette er noe jeg er enig i. Men jeg tror det høres veldig bra ut i teorien og fungerer dårligere i praksis. Jeg nekter å tro at Norge vil møte en kvinne som bærer niqab, med åpenhet og toleranse. Tvert imot. Etter det jeg har erfart ønsker de aller fleste ikke å ta kontakt med en person som dekker til ansiktet sitt, uavhengig om det er en finlandshette eller et religiøst plagg. Det føles utrygt og kommunikasjonsformen vil bli annerledes ettersom at en ikke kan se ansiktsuttrykk og kroppsspråk like tydelig som en er vandt med.  

Om det er den norske befolkningen det er noe galt med, kan godt være, men jeg forstår skepsisen til det og ikke kunne se personen du snakker med. Det er tross alt ikke noe vi anser som vanlig her i Norge.